Hvorfor astronauter ser lysglimt

Synet er innrettet slik at enhver stimulering av netthinnen eller synsbanen tolkes som lys. Partikkelen trenger ikke å lyse: Det er nok at den treffer celler på veien.

Andre mekanismer kan også være involvert. En rask partikkel i øyets gjennomsiktige vev kan danne et svakt lys, eller den kan stimulere nerveceller direkte. Bidragene fra de ulike mekanismene er ikke fullstendig skilt fra hverandre.

Besetningene på måneferdene var de første som fortalte om dette: I stillheten, med lukkede øyne, la de merke til prikker, striper og små skyer. Fenomenet viste seg å være så gjentakbart at det ble gjennomført egne forsøk for å undersøke det.

I bane rundt jorden gjennomførte man forsøk med en detektorhjelm: Deltakeren trykket på en knapp etter å ha sett et lysglimt, mens instrumentene registrerte om en partikkel hadde passert gjennom hodet i det øyeblikket. Tidspunktene sammenfalt.

Lysglimt oppstår merkbart oftere i bestemte deler av banen, der jordas magnetfelt gir svakere beskyttelse, og under solhendelser. Dette er enda et argument for at stråling er årsaken.

Selve fenomenet er ufarlig og opphører etter hjemkomsten. Det som bekymrer mer, er at de samme partiklene også passerer gjennom annet vev, og at den samlede dosen er en av de viktigste uløste utfordringene ved langvarige ferder.