Hvorfor astronauter blir høyere

Ryggraden er ikke én sammenhengende knokkel. Mellom ryggvirvlene ligger skiver som består av mer enn halvparten vann. Mens du står, sitter og går, presser kroppsvekten ned på dem, og noe av væsken forsvinner gradvis. Om kvelden er du litt lavere enn du var om morgenen: Om natten, når ryggraden ligger uten belastning, tar skivene opp vann igjen og avlastes. Forskjellen er rundt 1-1,5 cm, og du merker den vanligvis ikke.

I vektløshet finnes ikke denne belastningen i det hele tatt - verken dag eller natt. Skivene sveller til det ytterste, og ryggradens naturlige kurver - svai i korsryggen og nakken - retter seg delvis ut. Kroppen strekkes som en snor. NASA oppgir en økning på opptil 3 % av høyden, og nesten hele økningen skjer i løpet av de første 2-3 døgnene i bane. Dette er ikke vekst i vanlig forstand: Knoklenes lengde endres ikke med én millimeter.

Det koster å strekkes ut. Muskler og leddbånd som i årevis har holdt ryggraden i den vanlige formen, blir strukket, og nerverøttene havner i en uvant stilling. Derfor klager mange over verkende smerter i korsryggen de første dagene av flyturen. Det er ikke en skade: Kroppen har blitt lengre enn den er vant til, og musklene holder den i en ny geometri.

Tilbake går det like fort. Etter landingen kommer kroppsvekten tilbake, skivene avgir overflødig vann i løpet av 1-2 døgn, og høyden blir som før. Noe annet er mer bekymringsfullt: Det første året etter lange flyturer oppdages skiveprolaps oftere enn vanlig. Det er få besetninger og små utvalg, så hvor mye høyere risikoen egentlig er, diskuteres fortsatt, men selve mønsteret ser man jevnlig.

Ingeniørene tar høyde for dette på forhånd: Seteinnsatser og romdrakter lages med ekstra lengde, og romfartøy har høydegrenser for besetningsmedlemmer - en person som strekkes ut i bane, må komme tilbake til samme sete som hun skjøt opp i.