Hvorfor det oppstår solutbrudd på Solen

Jorden roterer som en helhet: Ekvator og polene bruker like lang tid på én omdreining. Solen er glødende gass uten en fast struktur, så ulike breddegrader beveger seg med ulik hastighet. En omdreining ved ekvator tar omtrent ni dager mindre enn i polarområdene.

Magnetfeltet er frosset fast i plasmaet: det beveger seg sammen med plasmaet og kan ikke gli gjennom det. Over flere omdreininger tvinner forskjellen i hastighet feltlinjene som en strikk rundt fingeren din. Linjene stiger opp og ut i løkker, og der en løkke trenger gjennom overflaten, hindrer feltet den varme gassen i å stige nedenfra - derfor ser området mørkere ut. Slik oppstår solflekker.

Energi samler seg opp i disse løkkene, til det blir for mange av dem og de ligger for tett. Da kommer motgående linjer i kontakt og kobles sammen igjen - de brister og skjøtes på nytt i en enklere konfigurasjon. Spenningen som har bygget seg opp over flere uker, frigjøres på få minutter. Det er et solutbrudd. Derfor oppstår store solutbrudd nesten alltid over grupper av solflekker: Det er der magnetfeltet er mest flokete.

Hvis du har lest at et solutbrudd «nådde Jorden på tre døgn», var det sannsynligvis ikke selve solutbruddet det var snakk om. I nyhetsartikler slås de to hendelsene vanligvis sammen til én, selv om de skiller seg mye fra hverandre, blant annet når det gjelder reisetid.

Det fører til en ubehagelig konklusjon: Det er umulig å varsle om selve solutbruddet på forhånd - lyset fra det og nyheten om det kommer samtidig. Men instrumenter kan registrere en plasmasky etter en utkastelse, og da kan vi si at den er på vei. Det er dette romværvarsling bygger på.

Solutbrudd fordeler seg ujevnt over tid. Magnetfeltets kompleksitet bygger seg opp og frigjøres i sykluser på omtrent 11 år: I rolige år er det nesten ingen solflekker, mens små solutbrudd oppstår flere ganger om dagen nær maksimum. Ingen vet på forhånd hvor høyt et bestemt maksimum blir: Prognosene for solsyklusene spriker fortsatt.