Hvorfor Odin ga fra seg et øye

Ask Yggdrasil står på tre røtter. Under én av dem ligger en brønn som Mimer vokter: I vannet skjuler visdommen seg, og Mimer selv drikker av det hver morgen. Slik er det beskrevet i «Gylfis syn», en islandsk gjenfortelling av mytene som ble skrevet ned rundt 1220-tallet.

Odin kommer til brønnen og ber om en slurk. Han får avslag. Det er ikke den som ber, som bestemmer prisen: Han får slurken først etter at han har lagt øyet sitt i vannet. Hvorfor det måtte være et øye, forklarer ikke tekstene. De sier bare at det ble liggende der.

Nøkkelordet her er pant. I «Voluspå» sier spåkvinnen at hun vet hvor Odins øye er gjemt: i Mimirs brønn. Øyet er ikke knust eller brent - det ligger på bunnen som en gjenstand som er lagt igjen, og som ingen kommer til å løse inn.

Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. I «Håvamål» forteller Odin hvordan han hang i et tre i ni netter, gjennomboret av et spyd og ofret til seg selv - han fikk verken brød eller drikke, og først etter dette fikk han tak i runene. Kunnskap kommer ikke som en gave: Den tas i bytte.

Slik skaffer han seg også diktermjøden: Han arbeider en hel sommer under et annet navn, og tar deretter det han har fått, ved hjelp av list. Et øye for én slurk, ni netter for runene, en sommer i andres tjeneste for mjøden. Prisen kan være arbeid, bedrag eller deg selv - men ingenting får man gratis.

Og dette er det som gjør historien om øyet merkelig. Tekstene sier at visdommen er gjemt i brønnen; de sier ikke direkte at den gir evnen til å se fremtiden. Likevel oppfører Odin seg senere som en som allerede kjenner slutten: Han samler en hær i Valhall og vekker en død spåkvinne for å spørre om det som skal komme. Alt ender med Ragnarok, der ulven Fenrir sluker ham.

Kunnskapen endrer ingenting - og det ser ut til å være hele poenget med avtalen. Han forhandlet ikke om å bli reddet. Han betalte for å gå mot den fastsatte dagen med øynene åpne - eller rettere sagt, med ett åpent øye.