Den samme historien på ulike veier
Historien bygger på noen få kjente grep. Om natten plukker en sjåfør opp en jente på landeveien, hun oppgir en adresse, han snur seg i en sving - og setet er tomt. På adressen åpner en eldre kvinne døren: Datteren hennes døde i den svingen for flere år siden. I noen versjoner legger passasjeren igjen et skjerf i bilen, og det blir senere funnet på graven hennes.
I 1942 publiserte folkloristene Richard Beardsley og Rosalie Hankey en analyse av 79 nedskrevne versjoner av denne historien i California Folklore Quarterly. I 1981 brukte Jan Harold Brunvand den som tittel på en bok som bidro til å gjøre uttrykket «urban legende» kjent. Versjonene er eldre enn bilen: Der setter en rytter passasjeren bak seg. Transportmiddelet endrer seg, men historien gjør ikke det.
Forholdet mellom detaljene er viktig. Nesten alt i historien er hverdagslig: regn, et sent tidspunkt, en bestemt sving, en adresse, et navn. Bare én detalj bryter med verdens regler. Slike historier - hverdagslige detaljer pluss ett unntak - blir gjenfortalt oftere enn historier som er fullstendig fantastiske; det har hukommelseseksperimenter vist, selv om man diskuterer hvor stor effekten er.
Regn, et sent tidspunkt, en bestemt sving, en adresse og et navn. Alt dette er lett å se for seg og nesten mulig å kontrollere.
Nøyaktig én detalj: Passasjeren forsvinner fra en lukket bil. Bare én - derfor blir ikke historien til et eventyr.
Tilliten går til fortelleren, ikke historien
Det skjedde nesten aldri med den som forteller historien. Det skjedde med en kollegas bror, en nabos venn eller en sjåfør som en bekjent kjenner. Kjeden er kort, bare ett ledd, og det føles ubehagelig å undersøke den: Du tviler ikke på en fremmed, men på noen som står deg nær.
Så setter gjentakelsen inn. Jo oftere du hører en påstand, desto sannere virker den - en effekt som er blitt undersøkt i eksperimenter siden 1970-tallet. Samtidig viskes kilden ut: Etter hvert blir selve historien igjen i hukommelsen, men ikke hvor den kom fra eller hvilket forbehold som fulgte med. Det som blir igjen, er følelsen av at du hørte den fra noen pålitelige.
Mandag - en kollega nevner det i pauserommet, onsdag - den samme historien dukker opp i en chat, og før helgen gjenforteller ytterligere to personer den. Du har ikke fått vite noe nytt, men på søndag føles historien som allmennkunnskap. Et mønster, ikke en måling.
Og for det tredje: Den lokale tilknytningen. Hver forteller flytter passasjeren til en vei de kjenner: den bestemte jernbaneovergangen, den bestemte kilometerstolpen. Veien er virkelig, og det skjedde faktisk en ulykke der. Den etterprøvbare delen støtter den ikke-etterprøvbare. Det som er dokumentert, er bare selve historien og hvordan den sprer seg i landet - ikke én eneste forsvunnet passasjer.
- Spør hvem det egentlig skjedde med: Svaret er nesten alltid en venn av en venn
- Tell de umulige detaljene: I en vandrehistorie er det vanligvis bare én
- Se etter den samme historien i en annen by - som oftest finnes den allerede der, med en annen sving
Hvorfor virker historien om haikeren troverdig?
Hvorfor gjør gjentakelse av et rykte det mer troverdig?
Kilder
- R. Beardsley, R. Hankey, «The Vanishing Hitchhiker», California Folklore Quarterly, 1942. J. H. Brunvand, «The Vanishing Hitchhiker: American Urban Legends and Their Meanings», 1981. Illusorisk sannhetseffekt: Hasher, Goldstein, Toppino, 1977
Neste i serien «Vandrehistorier»
2 artikler i sin helhet på nettstedet, 3 til i appen
