Hvorfor de første årene huskes i bruddstykker

En 1-åring kjenner igjen en person hun så for en uke siden. En 2-åring kan en måned senere fortelle hva som skjedde i dyrehagen. Hukommelsen fungerer i disse årene - voksne sitter bare igjen med nesten ingenting: De fleste daterer sitt første minne til rundt 3-årsalderen.

Og grensen flytter seg. Barn ble spurt om hendelser som skjedde da de var rundt 3 år, og senere spurt om de samme historiene igjen. Som 5-7-åringer husket de mesteparten, som 8-9-åringer bare rundt en tredel. Minnene «klarte» altså ikke å dannes - de fantes og forsvant.

En episode settes sammen av deler: stedet, rekkefølgen, hvem som var hvor, og hvordan det endte. Hippocampus setter den sammen, og de første årene er den fortsatt under utvikling. En hypotese er at den raske veksten av nye nevroner også forstyrrer: Nye celler bygges inn i gamle kretsløp og bryter opp sporene som ligger der. Dette er påvist hos gnagere, men ikke direkte hos mennesker.

Den andre halvdelen er at det ikke finnes noe å hente dem fram med. Ord og «først - så» kommer senere enn hendelsene selv: En tidlig episode lagres uten denne rammen, og den voksnes nøkkel passer ikke. Det som overlever, overlever som biter: et mønster på teppet, lukten i oppgangen, lyset i et rom.

Så vokser bruddstykket. Familiehistorier og bilder gir det detaljer, hjernen merker ikke hvor hver del kom fra, og en annens historie blir til «mitt minne». Derfor beviser verken hvor levende minnet er eller hvor sikker du er, noe.

Grensen er bevegelig av en annen grunn også. De som det ble snakket mye og detaljert med om fortiden i barndommen, har i snitt et tidligere første minne: Samtalen gir episoden en fortelling.

Derfor er det også forskjeller mellom land: Voksne i Kina daterer i snitt sitt første minne rundt et halvt år senere enn voksne i USA. Ikke fordi hukommelsen er dårligere - det var bare færre detaljerte samtaler hjemme om barnets fortid.