Hvorfor tanker om deg selv lyder som en henvendelse til deg
Legg merke til hvordan du tenker om deg selv på en dårlig dag. «Hva er det du holder på med?», «ta deg sammen», «igjen gjør du alt halvveis». Tanker om deg selv henvender seg av en eller annen grunn til deg som «du» - som om det er en annen i hodet som kommenterer. Slik formuleres ikke beskrivelser. Slik formuleres henvendelser.
Psykologen Lev Vygotskij beskrev hvor denne formen kommer fra. Når barnet er 3-5 år, kommenterer det høyt det det gjør: «sånn, nå rød, forsiktig, ikke søl». Ordene er ofte ikke barnets egne - det er formuleringene og intonasjonen til en voksen, som barnet bruker på seg selv. Nærmere skolestart blir tale høyt oftere til mumling og hvisking, og deretter lydløs, selv om den fortsatt kan høres hos mange barn i barneskolen. Begge rollene blir igjen: den som bestemmer, og den som adlyder. Bare nå er de i ett og samme hode.
Å snakke høyt med seg selv mens man holder på med noe, er ikke en feil, men normalt i førskolealderen: observatører finner det hos nesten alle barn
Derfor er indre tale så kort og kommanderende. Den resonnerer ikke, den befaler - fordi den har vokst ut av befalinger.
Hvordan en frase blir til en regel
Barnet lagrer ikke hele scenen. Det trekker en konklusjon om seg selv: Hvis de snakker slik til meg, er det noe galt med meg. Et enkelt tilfelle - køen i butikken, fremmedes blikk, en sliten mor - kondenseres til en generell regel.
Deretter lever regelen videre uten den opprinnelige scenen. Derfor husker du som voksen oftere følelsen enn episoden den kom fra. Av «ikke finn på ting» blir det igjen en oppfatning om at du ikke kan stole på dine egne sanseinntrykk og først må sjekke med andre. Av «hva vil folk tenke» - at du hele tiden er synlig og må holde masken uansett hvordan du har det. Av «du kunne gjort det bedre» - at det du har gjort, ikke teller, og at lista alltid ligger litt høyere enn der du er.
Den ferdige regelen dukker opp når det ikke er tid til å tenke: når du er sliten, har det travelt eller blir vurdert av andre. Et annet typisk tidspunkt er når du selv sier noe til et barn og hører en annens intonasjon i din egen stemme. Det er verdt å presisere: At en bestemt frase fra barndommen blir en indre kritiker i voksen alder, vet vi hovedsakelig fra fortellinger fra mennesker i terapi, og den nøyaktige styrken på denne sammenhengen kjenner vi ikke. Men overgangen fra tale utenfra til tale inni kan ses direkte i observasjoner av barn.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Psykologi → Barndom»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Ideen om at indre tale vokser ut av ytre tale - L. S. Vygotskij, «Tenkning og tale», 1934. Laura Berk observerte systematisk barns tale høyt under oppgaver på 1980- og 90-tallet