Hva gjør tilknytning trygg
På slutten av 1960-årene utviklet Mary Ainsworth en 20-minutters prosedyre: Et ett år gammelt barn og moren blir ført inn i et ukjent rom med leker, moren går ut en kort stund og kommer så tilbake. Forskerne så ikke på hvor opprørt barnet ble under adskillelsen. De så på hva som skjedde i de første minuttene etter at hun kom tilbake.
Et trygt barn går moren i møte, roer seg i løpet av et minutt eller to og vender tilbake til lekene. Det er hele konstruksjonen: Nysgjerrigheten på verden næres av å ha et sted å vende tilbake til. Barnet beveger seg lenger bort fra den voksne, ikke på tross av tilknytningen, men takket være den. I vanlige utvalg ser man dette mønsteret hos omtrent seks av ti barn.
Omtrent så mange barn i vanlige utvalg klassifiseres som trygge
Forskjellen vises ved gjenforeningen, ikke adskillelsen
De andre mønstrene er ikke noe som er ødelagt i barnet, men konklusjoner det allerede har trukket om hva det kan forvente av en voksen. Hvert av dem er logisk på sin måte, og alle vises i de samme få minuttene ved gjenforeningen.
- TryggGråter når moren går ut. Ved gjenforeningen strekker barnet seg mot henne, roer seg raskt og går tilbake til lekene.
- UnnvikendeVirker nesten ikke opprørt og vender seg mot lekene ved gjenforeningen. Men hos disse barna har man funnet forhøyet puls og stresshormoner.
- AmbivalentBlir mer opprørt enn alle andre og klarer ikke å roe seg: Strekker seg etter å bli løftet opp og skyver så fra seg med én gang.
- DesorganisertAtferden motsier seg selv: Barnet nærmer seg og stivner halvveis, eller kommer nærmere mens det vender hodet bort.
Trygghet bygges gjennom reparasjoner
På 1970-tallet filmet Edward Tronick et annet eksperiment: En mor leker med spedbarnet sitt, og på et signal stivner hun med et uttrykksløst ansikt. Barnet smiler, kurrer og vifter med armene - prøver å gjenopprette kontakten - og når det ikke lykkes, vender det seg bort og mister motet. Men bakgrunnen for eksperimentet er mer interessant: I vanlig lek er mor og spedbarn ikke på bølgelengde mesteparten av tiden, omtrent to tredjedeler. Forskjellen mellom parene ligger ikke i antallet brudd, men i om de repareres i løpet av sekunder.
Dette repareres først og fremst gjennom kroppen. Den voksne løfter barnet opp, og rytmene tilpasses hverandre: pust, puls, stemme. Barnet kan ennå ikke komme seg ut av panikk på egen hånd og låner en annens ro - derfor er det ikke det den voksne sier som virker, men hvor rolig den voksne selv er. Det er verdt å ha ett forbehold i mente: Tilknytningsmønsteret i spedbarnsalderen forutsier voksenlivet langt svakere enn populærtekster lover, og det endrer seg sammen med relasjonene personen lever i videre.
Rytmen den voksne låner bort: utpust lengre enn innpust
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Psykologi → Barndom»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Prosedyren «Fremmed situasjon» - Mary Ainsworth, slutten av 1960-årene
- kategorien «desorganisert» ble lagt til av Mary Main og Judith Solomon på 1980-tallet. Eksperimentet med uttrykksløst ansikt - Edward Tronick, 1970-tallet. Andelene av tilknytningstyper bygger på metaanalyser av normative utvalg