Hvorfor du gjentar foreldrenes mønster

Nesten ingenting av det som skjedde med deg før du var 3-4 år, er lagret som episoder: Hjernesystemet som ordner minner i en fortelling med ord og datoer, modnes senere. Men et annet system virker nesten fra starten av - det som ikke husker hendelser, men rekkefølger av handlinger. Det holder også på syklingen, tastaturet og veien hjem.

Det er der foreldrenes mønster ble lagret: hvilken tone en krangel starter med, hvor lenge stillheten varer etterpå, hvilket ansikt noen har et sekund før de roper, hva man gjør når man er redd. Ikke som en regel du kan protestere mot - som en bevegelse som bare skjer.

Derfor føles gjentakelsen så merkelig. Du husker ikke at moren din gjorde det - du hører setningen hennes allerede sagt med din egen stemme. Det er ikke plass til en tanke mellom utløsende faktor og reaksjon: Kroppen din rekker det først. Og det merkes sterkest når du er sliten, har sovet for lite eller er redd: Under belastning kommer det mest innøvde lettest.

På slutten av 1980-tallet fant psykologer på en test: Rundt hundre kvinner ble spurt detaljert om sin egen barndom mens de var gravide, og et år senere så man på hvordan de ett år gamle barna oppførte seg sammen med dem. Forutsigelsen slo til i omtrent 3 av 4 tilfeller. Senere ble dette beregnet på tvers av 18 utvalg samtidig - andelen treff holdt seg den samme.

Det mest overraskende var at det ikke var hvor vanskelig barndommen hadde vært, som forutsa dette. Kvinner med en vanskelig fortid hadde like ofte rolige barn med trygg tilknytning, dersom moren kunne fortelle sammenhengende om fortiden: med detaljer, med en erkjennelse av smerten, uten å forskjønne den og uten å falle ned i bitterhet midt i en setning. En oppstykket eller polert fortelling forutsa gjentakelse.

Forskerne selv erkjenner et hull i forklaringen: Det som er synlig utenfra - hvor sensitivt moren svarer på gråt - forklarer bare en del av sammenhengen. Resten beror på noe man ennå ikke har klart å måle ordentlig.

Derfor betyr ikke «føres videre» her «forutbestemt». Det er en forskjøvet sannsynlighet: Mønsteret gjør én reaksjon til den raskeste, men ikke den eneste tilgjengelige.