Hva skjer ved falsk forklaring

Det andre punktet forklarer en vanlig taktikk. Et vitne som ikke vil fortelle sannheten, lyver vanligvis ikke direkte, men svarer unnvikende. Formelt har vitnet ikke påstått noe, og da er det nesten ingenting å straffeforfølge vedkommende for.

Det fjerde punktet gjør slike saker kostbare. Det er enklere for påtalemyndigheten å gå videre med hovedsaken enn å bevise separat at forklaringen var falsk, og derfor tas det vanligvis ut tiltale bare i oppsiktsvekkende saker eller når dokumenter gjør løgnen åpenbar.

Dette bekreftes av forsøk utenfor domstolen. Folk lyver mindre i spørreskjemaer når signaturen står i begynnelsen i stedet for på slutten, og tar mindre ære for egne prestasjoner etter å ha blitt minnet på løftet om å være ærlig. Forpliktelsen virker i seg selv.

Straffen er likevel viktig som siste utvei. Den brukes sjelden, men selve eksistensen setter en grense og gjør det mulig å skille glemsel fra bevisst bedrag når det faktisk finnes tilstrekkelige bevis.

Det finnes også et eget lovbrudd som brukes oftere: forakt for retten, nektelse av å svare eller uteblivelse. Disse overtredelsene er lette å bevise, og derfor skjer presset mot et lite samarbeidsvillig vitne vanligvis gjennom dem.

Sjelden håndheving har også en bakside. Vitner vet at vage svar nesten ikke får noen konsekvenser, og det reduserer verdien av forklaringer generelt. Derfor styrker enkelte land ikke straffen, men prosedyren: videoopptak av avhør og kontroll mot dokumenter.