Slik fungerte bevisreglene
I kontinental rett gjaldt en formell regel: To øyenvitners forklaringer eller en persons egen tilståelse ble regnet som fullt bevis. Indisier, selv når de var overbevisende, utgjorde ikke fullt bevis.
Dermed oppsto en blindgate. Hvis det ikke fantes øyenvitner, men bevisene pekte mot en person, kunne retten verken dømme eller løslate vedkommende. En tilståelse ble den eneste veien ut, og den samme prosedyren ga en måte å skaffe den på.
Tortur vokste ikke fram av et ønske om å påføre smerte, men av kravet om å få en tilståelse for enhver pris. Grusomheten var en følge av bevisreglene.
Hvorfor det ikke fungerte
Det siste punktet forklarer masseprosessene. Hver tilståelse krevde medskyldige, og hver person som ble navngitt, gjennomgikk den samme prosedyren og anga andre. Systemet var laget slik at det bekreftet sin egen antakelse, uansett hvor mange mennesker som ble trukket inn i den.
Hvordan man gikk bort fra det
Avskaffelsen gikk hånd i hånd med en endring i bevisreglene. Da domstolene fikk vurdere helheten av bevisene etter egen overbevisning, i stedet for å telle formelle bevisenheter, forsvant behovet for en tilståelse for enhver pris.
Den samme logikken ligger til grunn for det moderne forbudet. Det bygger ikke bare på medmenneskelighet: Forklaringer som er innhentet under press, regnes som upålitelige og har derfor ingen beviskraft, uansett hva de sier.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Mørk historie → Henrettelser og rettssaker»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Den formelle bevisteorien, med en særlig rolle for tilståelser, gjaldt i kontinental rett fram til slutten av 1700-tallet
- avskaffelsen av tortur gikk hånd i hånd med overgangen til domstolens frie bevisvurdering