Slik fungerer «splitt og hersk»

Det er umulig for noen få tusen embetsfolk å styre et enormt territorium direkte. Derfor trengs mellomledd: mennesker som krever inn skatt, rekrutterer soldater og har ansvar for orden lokalt.

Derfra går mekanismen av seg selv. Mellomleddet klamrer seg til posisjonen fordi det mister alt sammen med makten; de andre ser mellomleddet som undertrykkeren, fordi det er mellomleddet som kommer for å kreve inn skatten og står mellom dem og myndighetene.

Det avgjørende steget er å fastsette forskjellen skriftlig. Så lenge gruppetilhørigheten kan endre seg, forblir skillet uklart. Så snart den står i et dokument, en folketelling eller et eget manntall, blir grensen fast og arvelig.

Alle tilfellene har én ting til felles: Forskjellene fantes fra før, men var ikke faste. Den administrative maskinen gjorde dem til kategorier med ulike rettigheter - og gjorde dem dermed virkelige.

Det verste begynte etter at metropolene trakk seg ut. Makten over staten tilfalt gruppen som i flere tiår var blitt holdt på toppen eller, motsatt, på bunnen, og maktkampen ble straks en kamp om hvem som egentlig hørte til.

Metoden overlevde koloniene. Den samme ordningen fungerer overalt der det er nyttig at mennesker med et felles problem skylder på hverandre: nabokontoret, innflyttere, en annen generasjon - hvem som helst, bare ikke dem som fordeler godene.