Hvordan kolonier ble selvstendige

Det første scenariet innebar forberedelser: valg, overføring av styringen, opplæring av embetsfolk og avklaring av grenser. Det tok flere år, men etterlot fungerende institusjoner.

Det tredje scenariet var det mest ødeleggende. En kolonimakt som var svekket av krig eller krise, kunngjorde at den skulle trekke seg ut i løpet av noen måneder, uten å rekke verken å trekke grenser eller overføre styringen - og de nye myndighetene arvet alt på én gang.

Andre verdenskrig endret maktbalansen. Kolonimaktene kom ut av krigen utarmet, mens koloniene hadde bidratt enormt med mennesker og ressurser og dermed fått grunn til å stille krav. De to nye supermaktene hadde heller ikke mye sympati for kolonirikene.

Regnestykket endret seg også. Det begynte å koste mer å holde territorier med makt enn de innbrakte - og i noen tilfeller ble beslutningen om å trekke seg ut tatt av budsjettmessige, ikke ideologiske, grunner.

Den økonomiske avhengigheten besto ofte også. Veiene førte til havnene i stedet for å knytte regionene sammen, produksjonen var innrettet mot eksport av én eller to varer, og det var umulig å bygge om alt dette på noen få år.

Derfor varierte resultatene så mye. Land med lignende utgangspunkt utviklet seg svært ulikt, og forklaringen var ikke én faktor, men en kombinasjon: hvordan kolonimakten trakk seg ut, institusjonene den etterlot, ressursene og hva de første regjeringene gjorde.