Hvorfor skammen forsvinner i en folkemengde

Skam handler mindre om selve handlingen enn om et vitne. Den trenger noen som kan knytte det som ble gjort, til nettopp deg: ansiktet ditt, navnet ditt, ryktet ditt i morgen. Derfor kjennes det samme påfunnet annerledes blant fremmede i en annen by enn blant naboene i oppgangen.

I en folkemengde brytes denne koblingen. Mørke, like klær, hetter, hundre rygger rundt deg - kjennetegnene som skiller deg fra de andre, forsvinner. Oppmerksomheten fra folk rundt deg er ikke lenger rettet mot deg personlig, og den indre observatøren som vanligvis spør «Hvordan ser dette ut utenfra?», tier. I tillegg blir ansvaret utydelig: Hvis alle roper, er det ingen bestemt som roper.

Den tydeligste testen var Halloween-eksperimentet til Edward Diener og kollegene hans, publisert i 1976. Barn som kom for å få godteri, ble sluppet inn i en entré, bedt om å ta én godteribit og deretter forlatt alene. Noen av barna ble først spurt om navn og adresse, andre ikke; noen kom alene, andre i gruppe.

Den første forklaringen hørtes enkel ut: Folkemengden fjerner bremsene, og det ville slipper løs. Men i laboratoriereplikasjoner er effekten svakere enn gjenfortellingene tilsier, og senere studier beskriver mekanismen annerledes. Når du løser deg opp i massen, blir du ikke uten regler - du slutter å måle deg selv etter din personlige målestokk og tar i stedet den som gruppen setter her og nå.

Derfor finnes det folkemengder som oppfører seg bedre enn hver enkelt ville gjort alene. Anonymitet i en kjede av frivillige eller på en stadion der alle synger, kan like gjerne fjerne frykten for å virke latterlig. Det er ikke samvittigheten som viskes ut, men forsiktigheten med å skille seg ut - og hvor den fører deg, avgjøres av hva flertallet rundt deg gjør.

Derfor er ikke størrelsen på folkemengden viktig, men hvor tydelig det enkelte mennesket kan skilles ut i den. Fem personer som kjenner hverandre ved navn, holder bedre på skammen enn 200 fremmede med like skjerf.