Hva som skjedde på husdyrutstillingen i Plymouth
Francis Galton, en engelsk vitenskapsmann, hadde liten tiltro til flertallets dømmekraft. På utstillingen kunne man vinne en premie: Gjett oksens vekt etter slakting - den som kom nærmest, vant. Alle skrev anslaget sitt på en nummerert lapp. Noen uker senere ba Galton arrangørene om lappene: en god anledning til å teste hva folkets røst var verdt.
Det var rundt åtte hundre lapper. Han forkastet 13 som ødelagte, og satt igjen med 787. Galton sorterte gjetningene stigende og tok den midterste: 1207 pund. Den faktiske slaktevekten var 1198, rundt 543 kilo. Et bomskudd på under 1 %.
- Før detGalton er overbevist: Flertallets dømmekraft er lite verdt
- 1906Plymouth, husdyrutstilling: Hundrevis av mennesker skriver et anslag på en lapp
- 1907En artikkel i Nature: Midten av 787 svar er 1207 mot de faktiske 1198
- SenereGjennomsnittet fra samme tabell er 1197, 1 pund under fasiten
Det presise svaret kom ikke fra noens gjetning, men fra midten av dem. De enkelte anslagene sprikte mye: Noen var hundrevis av pund for lave, andre like mye for høye. Det riktige tallet lå ikke i hodet på noen - det oppsto da lappene ble lagt sammen.
Mekanismen er enkel. Når man anslår vekt på øyemål, tar alle feil på sin egen måte: Én sammenligner oksen med en ku hun kjenner, en annen lar seg lure av vinkelen, en tredje runder opp. Disse feilene er personlige, ikke felles, så i en gruppe trekker de i ulike retninger og opphever hverandre. Det som blir igjen, er det alle hadde felles - den levende oksen foran seg.
Resultatet taler etter min mening mer for påliteligheten i demokratisk dømmekraft enn man kunne ha ventet.
Når mengdens gjennomsnitt slutter å virke
En folkemengde gjetter ikke noe av seg selv: Det er ikke mennesker som gjennomsnittes, men feilene deres. For at feilene skal oppheve hverandre, må folk ta feil på ulike måter og hver for seg. I Plymouth falt vilkårene heldig på plass, og det handlet ikke om antall hoder.
- Hver for segGjetningene skrives i stillhet, uten at man ser andres. Så snart svarene blir kjent, begynner folk å tilpasse seg.
- Ulik erfaringEn slakter, en bonde og en tilfeldig tilskuer tar feil på ulike måter; folk med lik erfaring gir den samme skjevheten.
- Noe å støtte seg tilOksen sto foran alle. Uten et holdepunkt er det fantasiene, ikke anslagene, som gjennomsnittes.
- Tell faktisk svareneEn diskusjon i et rom er ikke et gjennomsnitt: Der vinner den mest selvsikre.
Det er som regel det første punktet som svikter. I eksperimenter der deltakerne så naboenes anslag, ble spredningen i svarene raskt mindre: Gruppen samlet seg om ett tall og fikk større tro på det enn før, men kom ikke nærmere fasiten. En annen måte å ødelegge alt på er en felles feil: Hvis alle på forhånd er overbevist om at oksen er tyngre enn den ser ut, flytter midten seg sammen med alle.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Psykologi → Massepsykologi»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- F. Galton. Vox Populi. Nature, 1907
- gjennomsnittet fra samme tabell ble regnet ut av en leser av tidsskriftet i et svarbrev, og dataene ble regnet på nytt av K. Wallis i 2014. Om innsnevring av spredningen ved gjensidig påvirkning - Lorenz mfl., PNAS, 2011