De første minuttene: Alle venter på at noen skal ta det på alvor først
Du er innendørs, og noe er galt: en merkelig lukt, en during, et signal som kan være en øvelse. Det første du gjør, er å se på de andre. De gjør det samme. Alle ser rolige ansikter rundt seg og tenker at de overreagerer. Men denne roen er ikke en vurdering av situasjonen - den speiler bare andres ro.
I 1968 lot Latané og Darley deltakerne fylle ut et spørreskjema i et rom der røyk kom inn fra ventilasjonen. De som satt alene, varslet raskt om røyken: Omtrent 3 av 4 gikk for å si fra. Hvis to forsøksmedhjelpere satt ved siden av og fortsatte å skrive som om ingenting hadde skjedd, varslet omtrent 1 av 10 om røyken. Samme rom, samme røyk - bare de andre i rommet var annerledes.
Slik ser den første fasen ut: ikke for mye bevegelse, men for lite. Folk pakker ferdig tingene sine, skriver ferdig en melding, spør: «Er det sikkert ikke en øvelse?» Det er her minuttene forsvinner, minuttene som senere viser seg å være avgjørende.
Så blir signalet entydig, og alle reiser seg samtidig. Mange går mot utgangen de kom inn gjennom: den er kjent, selv om en annen er nærmere. Fra dette punktet endrer mekanismen seg helt.
Så er det ikke frykt, men tetthet som avgjør
Så lenge det er 3-4 personer per kvadratmeter, kan du fortsatt velge hvor du setter foten. Ved omtrent 5-6 personer blir kontakten kontinuerlig: kroppen din klemmes fra alle sider, og et dytt fra de bakerste rekkene forplanter seg gjennom folk som gjennom vann. Folkemengden begynner å gynge i bølger, uavhengig av hva hver enkelt vil. Den nøyaktige terskelen er omstridt: Den avhenger av stedets geometri og hvilken retning folkemengden beveger seg i.
Tetthetsskala opp til 6 personer per kvadratmeter. Fra rundt 5 flyter folkemengden fram i stedet for å gå
Det som utenfra ser ut som panikk, oppleves annerledes innenfra: Du blir revet med. Ingen har en plan, og det er heller ikke plass til å ta en beslutning. Hvis noen faller, fylles åpningen umiddelbart av kropper. I en trengsel er trykk mot brystkassen farlig, ikke andres brutalitet.
Panikk slik den fremstilles på film - enhver for seg selv, alle tråkker på alle - er sjelden i reelle hendelser. Analyser av branner og terrorangrep beskriver gang på gang det motsatte: Fremmede deler vann, drar hverandre ut og leder hverandre mot en utgang.
I en trengsel blir folk brutale av frykt og tråkker på hverandre.
Oftere skjer det motsatte: Fremmede hjelper. Faren skyldes ikke brutalitet, men trykk som ingen kontrollerer i en tett folkemengde - ikke engang de som dytter.
Hvorfor kan folk nøle med å gå ut de første minuttene?
Hva er farligst i en tett trengsel?
Kilder
- Latané & Darley, «Group Inhibition of Bystander Intervention in Emergencies», Journal of Personality and Social Psychology, 1968
- Helbing, Johansson & Al-Abideen, «Dynamics of Crowd Disasters: An Empirical Study», Physical Review E, 2007
- arbeider av Drury og Reicher om menneskers atferd i nødsituasjoner
Neste i serien «Massepsykologi»
3 artikler i sin helhet på nettstedet, 3 til i appen
