Hvor myten om 21 dager for å få en vane stammer fra

Hvis du noen gang har begynt å løpe eller skrive dagbok, har du sikkert fått høre: Hold ut i tre uker, så går det av seg selv. Tre uker er 21 dager, og tallet høres ut som om noen har regnet det ut med vilje.

Noen regnet det ut, men ikke for det. I 1960 ga den amerikanske plastikkirurgen Maxwell Maltz ut boken «Psycho-Cybernetics». Der delte han en observasjon fra praksisen sin: En pasient trenger «minst rundt 21 dager» for å venne seg til et nytt ansikt i speilet. Omtrent den samme tidsrammen oppga han for følelsen av et fantomlem etter en amputasjon.

Maltz skrev om å venne seg til en kropp som hadde forandret seg, ikke om hvordan en ny handling blir til en vane. Og han skrev «minst rundt». Boken ble gjenfortalt i flere tiår, på kurs, i artikler og på seminarer. Underveis falt forbeholdet bort, temaet ble byttet ut, og det eneste som sto igjen, var: «21 dager, så er vanen på plass».

I en studie fra University College London, publisert i 2010, valgte 96 personer én enkel handling, et glass vann til lunsj eller en tur etter middag, og gjentok den hver dag i samme situasjon. Hver kveld noterte de hvor automatisk handlingen føltes: uten å tenke, bare av seg selv.

Kurven så omtrent lik ut for de fleste: rask vekst i starten, deretter en stadig flatere stigning før den nådde et platå. Medianen var 66 dager. Men enda mer interessant enn medianen var spennet: Den raskeste deltakeren nådde platået på dag 18, mens modellen anslo at den langsomste trengte rundt 254 dager.

Typen handling hadde også betydning: Det å drikke et glass vann ble en vane raskere enn en øvelse som knebøy. Og én dag uten å gjøre det forstyrret ikke kurven merkbart, i motsetning til regelen om å «ikke bryte kjeden».

Altså har spørsmålet «hvor mange dager tar det?» ikke ett enkelt svar. Morgenstrekken din kan bli automatisk på en måned, mens det å legge bort telefonen før du legger deg kan ta et halvt år.

Derfor er ikke 21 dager farlig i seg selv, men som en tidsfrist. På dag 22 er det lett å tenke at det er noe galt med deg, selv om du bare befinner deg midt i et normalt spenn.