Hvordan reklamen lærte amerikanerne å pusse tennene

Skaperen av kampanjen lette etter et signal, ikke et argument - noe folk selv ville legge merke til hver dag. Han fant det i belegget på tennene: før tungen over dem og kjenn filmen. Reklamen oppfordret folk til å legge merke til det og hevdet at det var årsaken til et lite pent smil.

Den andre halvdelen av ideen var en belønning. Man tilsatte stoffer i tannkremen som ga en lett prikking og en kjølig følelse i munnen. De påvirket ikke hvor rene tennene ble, men skapte en følelse av at pussingen hadde virket - og ga lyst til å gjenta den.

Mønsteret var komplett: et tydelig signal, en enkel handling og en umiddelbar belønning. I dag beskrives dette som grunnlaget for en varig vane. Den gangen ble det oppdaget gjennom prøving og feiling.

Den tredje ruten er den mest interessante. Følelsen av friskhet gjorde ikke tennene renere, men uten den festet vanen seg ikke: Da tannkremer uten disse tilsetningsstoffene senere ble lansert, klaget kundene over at produktet ikke virket.

For det første: Nyttighet alene skaper ikke en vane. Folk visste allerede at det var bra å pusse tennene, men kunnskapen fikk dem ikke til å gjenta det - det gjorde signalet og den umiddelbare følelsen av et resultat.

For det andre: Belønningen må komme med en gang. Hjernen din forbinder ikke sunne tenner om tjue år med det du gjør i dag, men den forbinder en kjølig følelse i munnen med det med én gang.

Det samme trikset brukes fortsatt. Skum i sjampo, lyden av en bildør som lukkes, følelsen av stram hud etter at du har vasket ansiktet - alt dette er der for å skape en følelse av at produktet virker, ikke for å gi selve resultatet.

Den historiske delen trenger også en presisering. Vanen ble fremmet ikke bare gjennom reklame: Militærundersøkelser, som avdekket dårlig tannhelse hos rekruttene, og skoleprogrammer spilte også en rolle. Men det var kampanjen som gjorde dette til et daglig ritual hjemme.