Eksperimentet der maten ble ødelagt med vilje
Psykologene David Neal og Wendy Wood satte vanen på prøve. Før forestillingen fikk rundt 100 kinogjengere hver sin bøtte med popcorn. Noen fikk ferskt popcorn, andre fikk popcorn som var laget en uke tidligere: fuktig, seigt og åpenbart vondt. Ingen lot som om det var godt: På vei ut ga folk det lave vurderinger.
Så ble det interessant. For dem som sjelden spiser popcorn på kino, virket den vonde smaken avskrekkende: De spiste merkbart mindre enn naboene med ferskt popcorn. Men blant kinogjengere med en sterk vane var det nesten ingen forskjell. De tygde gammelt popcorn på akkurat samme måte som de ville ha spist vanlig popcorn.
En uke gammelt popcorn. De som var vant til å ta det med seg på kino, senket knapt tempoet: Smaken påvirket ikke valget.
Det samme gamle popcornet og de samme faste kinogjengerne, men videoer ved et bord i stedet for en forestilling. Her spiste de merkbart mindre: Vanen fulgte ikke med bøtta.
Det er omgivelsene, ikke smaken, som utløser en vane
En vane er en kobling mellom «signal → handling» der målet ikke lenger spiller noen rolle. Mørket, kinostolen, reklamen før filmen, bøtta i fanget: Hele denne kombinasjonen har mange ganger endt med at hånden søker seg til popcornet. Etter nok repetisjoner begynner signalet å utløse bevegelsen direkte, uten at spørsmålet «vil jeg egentlig spise dette?» blir stilt. Smaken blir vurdert etterpå - hvis den i det hele tatt blir vurdert.
Derfor fungerte ikke det gamle popcornet som et stoppsignal. Det var et argument i en samtale som aldri fant sted.
I den samme serien med eksperimenter ble kinogjengerne bedt om å spise med den ikke-dominante hånden. Det høres dumt ut, men forstyrrer den innlærte bevegelsen - og personer med en sterk vane spiste straks mindre av det vonde popcornet. Ikke fordi de ble mer tilbakeholdne, men fordi handlingen sluttet å være automatisk, og smaken endelig fikk noe å si. Dette var flere eksperimenter på én konkret vane, så det er ikke lurt å overføre dette til alt mulig, men mekanismen kommer svært tydelig fram i dem.
Pause før neste håndfull
Ett rolig innpust og utpust før du strekker hånden ned i posen igjen fungerer etter samme prinsipp som å bruke den uvante hånden. Dette handler ikke om viljestyrke: Pausen bryter ganske enkelt kjeden «signal → bevegelse» og lager et mellomrom der spørsmålet om smaken rekker å slippe til.
- Legg merke til øyeblikket, ikke maten: hvor du sitter, hva som står på, hva du har i hendene
- Før neste håndfull, spør deg selv: Smaker det godt - eller går det bare på autopilot?
- Gjør bevegelsen mer upraktisk: bruk den andre hånden, en tallerken i stedet for posen, og ha bøtta et annet sted enn i fanget
- Bytt omgivelser, ikke besluttsomhet: Det er enklere å styre signalet enn deg selv
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Psykologi → Vaner»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- D. T. Neal, W. Wood, M. Wu, D. Kurlander, «The Pull of the Past: When Do Habits Persist Despite Conflict With Motives?», Personality and Social Psychology Bulletin, 2011