Hvorfor du føler deg ensom selv blant venner

Psykologer beskriver ensomhet som et misforhold: På den ene siden er nærheten du trenger, på den andre den du faktisk har. Gapet mellom dem er selve følelsen. Derfor viskes den ikke ut av tall: Du kan ha ti personer du skriver med, og likevel føle at du ikke står øverst på noens liste over viktige personer.

Allerede på syttitallet la psykologer merke til at det egentlig finnes to tomrom. Det ene handler om nettverket ditt: Du har ingen å tilbringe lørdagen med, ingen å stikke innom. Det andre handler om tilknytning: Du har ingen som du er den viktigste for. En vennegjeng fyller det første tomrommet godt, men berører knapt det andre. Derfor oppstår den merkelige følelsen: Kvelden var flott, men inni deg har ingenting flyttet på seg.

Se etter hvilket av disse tomrommene som er ditt. Hvis du savner mennesker og ting å gjøre, kan nye bekjentskaper virkelig hjelpe. Hvis du savner å bli kjent som et helt menneske, vil nye bekjentskaper bare øke antallet, mens følelsen forblir den samme.

Nærhet vokser ikke av hvor mange timer dere tilbringer sammen, men av hvor mye du forteller om deg selv, og hva som skjer med det. En vennlig samtale er ofte lagt opp slik at et spørsmål blir stilt, men at svaret egentlig ikke er viktig, og begge forstår det i stillhet.

Du går ut av en slik samtale med følelsen av at du var sammen med folk, men at ingen hørte deg.

Og jo høyere kvelden er, desto tydeligere blir kontrasten: Den felles latteren øker forventningen om nærhet, så lukkes døren, og du sitter igjen med akkurat det du kom med.

Så slår selvbeskyttelsen inn. Du sa noe viktig én gang, men ble ikke hørt, og andre gang er det enklere å la være å begynne. Ensomhet gjør deg som regel mer oppmerksom på tegn til kulde og samtidig mer forsiktig, så stillheten blir en vane. Det er en tendens, ikke en regel: For mange brytes denne sirkelen allerede i den første ærlige samtalen.