Hvor frykten for å gjøre feil kommer fra

Et 2-årig barn velter et tårn og bygger det opp igjen. Det skammer seg ikke: Skam som følelse finnes ikke ennå. Den oppstår omtrent i det tredje leveåret - sammen med evnen til å se seg selv utenfra. Ikke «tårnet veltet», men «jeg er den som veltet tårnet».

Fra dette øyeblikket avleser barnet den voksnes ansikt raskere enn selve resultatet. En feil betyr ingenting i seg selv - den får betydning av det som skjer de neste 5 sekundene. Og denne betydningen hoper seg opp.

Det minst åpenbare her er den andre linjen. Forskjellen mellom de to typene ros virker kosmetisk, men fungerer som et veiskille.

I eksperimenter av psykologen Carol Dweck og kollegene hennes fikk skolebarn oppgaver og ble rost ulikt etter sin første suksess. Noen ble rost for egenskaper: «du er sikkert smart». Andre ble rost for innsats: «du har sikkert anstrengt deg godt». Så fikk alle en serie oppgaver som med vilje var for vanskelige, og nesten ingen klarte dem.

Deretter skilte gruppene lag. De som ble rost for å være smarte, valgte en lettere neste oppgave, hadde mindre lyst til å fortsette og overdrev oftere resultatet sitt når de fortalte andre barn om det. De som ble rost for innsats, valgte oftere en vanskeligere oppgave.

Logikken er enkel. Hvis jeg er bra fordi jeg er smart, er en feil et bevis på det motsatte, og jeg må skjule den. Hvis jeg er bra fordi jeg prøver, er en feil bare data om metoden.

Så kobler kroppen seg på. Hjernen registrerer en feil i de første brøkdelene av et sekund - før du rekker å bli bevisst den; denne toppen er synlig på et elektroencefalogram. Den blir sterkere med alderen og er ifølge noen data mer uttalt hos barn hvis voksne reagerte hardt på feil. Et ærlig forbehold: Skoleprogrammer for «veksttankesett» har i gjennomsnitt liten effekt, mens forskjellen mellom ros for egenskaper og ros for innsats har gått igjen i ulike eksperimenter.