Hvorfor får du lyst til å vaske hendene etter å ha løyet

Deltakerne ble bedt om å huske noe galt de hadde gjort, og fikk deretter velge en gave: servietter eller en blyant. I gruppen som husket en dårlig handling, valgte langt flere servietter. Derfra kom ideen om at man ønsker å rense seg.

Det var også en del to. De som vasket hendene etter å ha tenkt på hendelsen, fikk senere sjeldnere lyst til å gjøre det godt igjen ved å hjelpe. Det virket som om fysisk rensing på en eller annen måte avsluttet det moralske spørsmålet.

Resultatet spredte seg raskt gjennom lærebøker og populærvitenskapelige bøker. Det så ut til å forklare rituelle renselser i religioner og den berømte scenen med håndvaskingen hos Shakespeare, og derfor virket det svært overbevisende.

Da forsøket ble gjentatt med utvalg som var flere ganger større enn det opprinnelige, og i forskjellige land, lot effekten seg ikke gjenskape. Forskjellen mellom gruppene lå innenfor det tilfeldige utfallet, og dette skjedde i flere uavhengige undersøkelser.

Det var nettopp slike tilfeller som bidro til å etablere vanen med forhåndsregistrering av forsøk: Forskeren kunngjør på forhånd hva og hvordan hun skal måle, og kan ikke lenger velge den analysen som gir best resultat, i ettertid.

Det er verdt å presisere hva som ikke ble bekreftet: sammenhengen mellom en bestemt skyldfølelse og trangen til å vaske hendene. Sammenhengen mellom avsky og moralske vurderinger er et eget tema, og resultatene der ser mer stabile ut, selv om også de diskuteres.

Rituelle renselser har selvsagt ikke forsvunnet, og finnes i mange kulturer. Men de forklares ikke av en automatisk mental reaksjon, men av en kulturell renselseslogikk som mennesker lærer sammen med skikkene.