Hva fengselet gjør med et menneske

Sosiologen Erving Goffman beskrev mottaksprosedyren i en lukket institusjon slik: Privatklærne blir tatt fra deg, du får utlevert uniform, eiendelene dine blir registrert, navnet ditt blir ofte erstattet av et nummer, og fra da av er det noen andre som lager dagsplanen din. Han kalte dette en mortifikasjon av selvet - ikke grusomhet, men et samlebånd som fjerner alt du tidligere brukte til å definere deg selv.

Deretter tar mangelen på valgfrihet over. Innenfor murene trenger du ikke bestemme når du skal stå opp, hva du skal spise eller hvor du skal gå: Det er bestemt for deg. Evnen til å velge forsvinner ikke, men den slutter å bli trent - som en muskel i gips. Derfor forteller folk etter en lang soning ofte det samme: Når de står foran en hylle med et dusin brødtyper, får de lyst til å snu og gå.

Allerede i 1940 ble dette kalt prisonisering: Man tar til seg de interne reglene på samme måte som man lærer språket i landet man bor i. I en oversikt fra 2001 delte psykologen Craig Haney dette opp i flere deler - og ingen av dem ser ut som noe som er ødelagt. Hver del var et fornuftig svar på et miljø der svakhet blir lagt merke til først.

Hvor dypt dette setter seg, varierer mye: Soningens lengde, alder, forholdene, om det var isolasjon, og om noen fortsatt var utenfor, har betydning. Det finnes få langtidsobservasjoner etter løslatelsen, så det ærlige svaret på spørsmålet «når slipper det taket?» er dette: Noen vaner forsvinner i løpet av måneder, mens andre varer i årevis.