Hvordan forbrytelser oppklares mange år etter

De første dagene samler etterforskeren inn alt: en flekk på tøyet, en sneip, en prøve fra et dørhåndtak. Noe av dette er ubrukelig der og da - det finnes ingenting å sammenligne med. En DNA-profil oppgir ikke et navn av seg selv: den fungerer bare som en nøkkel til en liste der navnet allerede finnes. Ingen liste - intet svar, selv om beviset bokstavelig talt ligger i hendene dine.

Samtidig vokser køen. FBI har regnet andelen drap som oppklares hvert år siden omtrent midten av 1960-tallet, og den har falt merkbart: Den gang ble rundt ni av ti saker oppklart, de siste årene omtrent halvparten. Årsakene diskuteres: Vitner snakker sjeldnere med politiet, og etterforskerne har større arbeidsbelastning. Men resultatet er det samme - hvert år blir det flere esker med bevis og ubesvarte saker.

Det er disse eskene som er ressursen. Bevismateriale i alvorlige saker oppbevares i mange land i flere tiår nettopp av denne grunnen: Ikke fordi man venter på en ny teori i selve saken, men fordi man venter på en hendelse utenfra - i en database, på et laboratorium eller i noens privatliv. Hvis esken er borte eller prøven er ødelagt, er det ingenting å vente på.

Siden 2018 har en metode kalt rettsgenetisk slektsforskning blitt tatt i bruk i stor skala. En profil fra åstedet lastes ikke opp i politiets database, men i åpne tjenester der folk selv sender inn prøver for å finne forfedre. Det trengs ikke treff på gjerningspersonen selv - tremenninger er nok. Deretter bygger en slektsforsker treet oppover, til felles tippoldeforeldre, og går nedover igjen ved å luke ut grener etter alder, kjønn og bosted. Resultatet er ikke et bevis, men en kort liste over personer man bør ta DNA-prøver av direkte.

Slik ble en mistenkt arrestert i april 2018 for en serie angrep og drap i California på 1970- og 80-tallet - saken hadde vært ansett som håpløs i over førti år, og to år senere erkjente han straffskyld. Det var ikke han, men hans fjerne slektninger som hadde lastet opp DNA-profiler i databasen. Metoden virker ikke alltid: Den krever en brukbar prøve og nok slektninger i åpne databaser, og det finnes merkbart flere av dem blant mennesker med europeisk opphav - derfor gir den ingen svar i mange saker.