Hvordan tretthet forringer beslutningene dine

Et gjennomtenkt valg krever innsats. Du må holde flere alternativer i hodet, sammenligne dem ut fra ulike kjennetegn, forestille deg følgene av hvert av dem og først deretter bestemme deg. Det er langsomt arbeid, og hjernen tar det ikke alltid på seg.

Når du har mindre krefter, går den over til snarveier. Den tar det første akseptable alternativet i stedet for det beste. Den lar alt være som det er, fordi endring betyr å tenke på nytt. Den svarer med avslag, fordi «nei» føles som det trygge standardvalget. Utenfra ser det ut som personlighet: «Om kvelden blir hun sta.» I virkeligheten er det sparing.

I tillegg virker døgnrytmen. Rett etter at du våkner, er hodet fortsatt i gang med å komme opp i fart, på dagtid holder oppmerksomheten seg som regel jevnest, og mot kvelden minker reservene - sammen med viljen til å sammenligne alternativer.

Dette er et gjennomsnittlig mønster, ikke en timeplan for alle. Hos noen kommer oppsvinget sent på formiddagen, hos andre først om natten, og én kort natt forskyver hele kurven. Det nyttige her er ikke klokkeslettet, men selve mønsteret: Oppmerksomheten har en høyere og en lavere periode, og det er best å ikke legge beslutninger til den lavere.

Dette ser du tydeligst ikke gjennom et døgn, men innenfor én økt når beslutningene kommer på rad og rekke: redigeringer, samtaler, valg av leverandør, 20 faner med alternativer. Det som endrer seg, er ikke hva du velger, men hvor mange kjennetegn du i det hele tatt rekker å ta hensyn til.

Den mest kjente bekreftelsen er studien til Danziger og kolleger fra 2011 om dommere som avgjorde spørsmål om prøveløslatelse: Andelen godkjente søknader var høy i starten av rettsmøtet og falt nesten til null mot slutten, før den steg igjen etter en pause. Det finnes en alvorlig innvending mot studien: Sakene kom ikke i tilfeldig rekkefølge, og en del av mønsteret kan forklares nettopp av dette. Selve ideen om «viljestyrkeutmattelse», som alt sprang ut av, lot seg dessuten nesten ikke gjenskape i store replikasjonsstudier. Derfor er det ærligere å holde seg til retningen enn størrelsen: At valgene blir grovere mot slutten av en lang rekke beslutninger, ser du både i observasjoner og hos deg selv - men hvor sterkt og for hvem, er svakt dokumentert. Dette er et av områdene der dataene vakler, og her kan du ikke si «vitenskapen har bevist det».