20 minutter i et ukjent rom
På slutten av 1960-tallet satte Mary Ainsworth sammen en laboratoriesituasjon som siden er blitt gjentatt tusenvis av ganger. Et ukjent rom, leker på gulvet, et barn på rundt ett år, mamma og en ukjent voksen. I løpet av omtrent 20 minutter utspiller det seg 8 korte episoder: Den fremmede kommer inn, mamma går ut og kommer tilbake 2 ganger. Én gang blir barnet helt alene i rommet. Enhver atskillelse avbrytes før tiden hvis det blir for vanskelig for barnet.
Det kan virke som det viktigste er hvor høyt barnet gråter: Jo kraftigere det hulker, desto verre står det til. Men gråten når mamma går, sier mer om temperamentet og hvordan morgenen har vært. Ett barn blir oppjaget av enhver lukket dør, et annet nesten aldri - og begge kan havne i samme kategori.
Selve uroen følger et forutsigbart mønster. Den stiger når døren lukkes, når toppen i episoden der det ikke er én eneste voksen igjen i rommet, og avtar når mamma kommer tilbake.
Barnet alene
Barnets uro: toppen når barnet er alene, avtar når moren kommer tilbake
Den avtar - men det er ikke synlig utenpå hos alle. Hos barn som virket rolige under atskillelsen og syslet målrettet med lekene, holdt pulsen seg like høy ved gjenforeningen som hos gråtende barn, og i noen studier steg nivået av stresshormon etter prosedyren enda mer. Slik er det ikke i alle studier, men det gjentar seg ofte nok: De er ikke rolige. De har allerede lært å ikke vise det.
De første sekundene ved møtet avgjør alt
Derfor ser observatørene ikke på døren, men på tilbakekomsten - de første minuttene etter at døren åpner seg igjen. Går barnet til mamma? Tar det imot trøst? Går det tilbake til lekene etterpå? De 3 klassiske reaksjonene ser slik ut.
Hva gjør et ettårig barn når mamma kommer tilbake
Dette er gjennomsnittlige andeler fra en stor oversikt over studier fra slutten av 1980-tallet; forholdstallene varierer tydelig mellom land. Og det stoppet ikke ved 3 typer: Senere ble en fjerde, desorganisert type beskrevet - når barnet går mot mamma og stivner halvveis, eller nærmer seg med hodet vendt bort. Atferd helt uten strategi.
Et viktig forbehold: Prosedyren beskriver ikke barnets personlighet, men et bestemt par. Med pappa havner det samme barnet ofte i en annen kategori, og en klassifisering ved ett år er ikke en dom: Den endrer seg når familiens omstendigheter endrer seg.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Relasjoner → Tilknytningsstiler»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- «Fremmedsituasjonen»-prosedyren - Mary Ainsworth, 1969-1978. Andeler av typene - metaanalyse av van IJzendoorn og Kroonenberg, 1988: 32 utvalg fra 8 land, rundt 2 000 barn. Puls og kortisol hos barn som virker rolige utad - Sroufe og Waters, 1977
- Spangler og Grossmann, 1993