Hvorfor mennesker med unnvikende stil trekker seg unna

I en klassisk observasjon av ettåringer - en kort atskillelse fra moren og at hun kom tilbake - oppførte noen småbarn seg overraskende rolig. Moren gikk: De fortsatte å trille en lekebil. Hun kom tilbake: De løp ikke mot henne, men vendte seg mot leken. Utenfra sett - «de har det fint alene».

Helt til de ble koblet til sensorer. Pulsen til disse barna steg minst like mye som hos dem som gråt, og brukte lengre tid på å roe seg. Enkelte studier fant også en tydeligere økning av stresshormon i spyttet deres - riktignok var utvalgene små, og funnene er ikke samstemte overalt. Atferden var rolig, ikke kroppen.

Dette er mekanismen som senere utspiller seg i voksne relasjoner. Den kalles deaktivering: Ikke «jeg føler ikke», men «jeg gir ikke signal om det og prøver å ikke legge merke til at det er der».

Et barn velger ikke en strategi, det finner en som virker. Hvis den voksne oftere trakk seg unna, ble irritert eller krevde «slutt» når barnet gråt, sluttet signalet om et behov å gi nærhet og begynte å gi avvisning. Det koster mindre å slutte å rope. Slik knyttes angst og nærhet i én knute: Jo nærmere noen kommer, desto høyere blir angsten - og desto mer avstand trengs for å dempe den.

Voksenversjonen er lett å kjenne igjen. En samtale «om oss» - og plutselig er det veldig viktig å gjøre ferdig jobben. Etter en særlig varm kveld - en dag med korte svar. Et brudd går «fint», men savnet kommer forsinket og virker å komme fra et helt annet sted.

Hos voksne er spriket det samme. I intervjuer om barndommen beskrev mennesker med unnvikende stil relasjoner som ikke særlig viktige og foreldrene som «vanlige», men ved spørsmål om atskillelse og avvisning steg hudkonduktansen deres mer enn hos andre.

Partneren merker kulden og forsterker signalet: spør hva som er galt, krever å snakke, kommer nærmere. For den unnvikende parten er dette ikke «endelig varme», men økt belastning - og personen trekker seg enda ett skritt tilbake. Sirkelen sluttes: Begge gjør akkurat det som utløser den andre.

Og en viktig detalj: Tilbaketrekning er ikke det samme som likegyldighet. Da mennesker med unnvikende stil fikk en oppgave til som tok oppmerksomheten deres, kom de bortskjøvne tankene om atskillelse tilbake av seg selv. Strategien krever ressurser - når du er sliten, lekker den.