Hvor kommer engstelig tilknytning fra

Rundt 1970 observerte Mary Ainsworth og kollegene hennes ettåringer i en kort laboratorieprosedyre kalt «Fremmedsituasjonen»: Moren gikk ut av rommet en liten stund og kom tilbake. Noen barn roet seg raskt og gikk tilbake til lekene sine. Andre lot som om de ikke brydde seg. En tredje gruppe klamret seg fast og skjøv samtidig moren bort, og gråt lenge etter at hun var tilbake - dette mønsteret ble kalt engstelig-ambivalent. Bak det lå ikke en likegyldig voksen, men ujevnhet: Den samme personen kunne noen ganger svare med én gang, og andre ganger være opptatt, irritert eller utilgjengelig.

Forskjellen betyr mer enn det kan virke som. Barnet måler ikke hvor mye varme det er, men lager en prognose: Hva skjer hvis jeg roper? Når responsen er stabil - selv om den konsekvent er knapp - faller prognosen på plass, og spenningen avtar: Barnet kan slappe av eller slutte å spørre. Når responsen ligner et lotteri, faller prognosen aldri på plass. Oppmerksomheten forblir rettet mot den voksne, ikke mot rommet med leker: Det koster mer å vende seg bort, for kanskje kommer det et svar akkurat nå.

Hvis det å rope bare virker annenhver gang, er det fornuftig å forsterke det: gråte lenger, holde hardere fast, spørre igjen. Deretter trer en mekanisme i kraft som er studert langt utenfor tilknytningstemaet - den overføres til tilknytning ved analogi. Atferd som forsterkes uforutsigbart, slokner langsommere enn atferd som alltid ble forsterket. Når responsen kom hver gang, merker du fort at den uteblir og slutter å rope. Når den kom tilfeldig, leses en pause ikke som «nei», men som «ikke ennå» - og forsøkene fortsetter.

Voksenversjonen er den samme, bare med meldinger og spørsmål i stedet for gråt. Arbeidet til Hazan og Shaver fra 1987 viste at romantiske forhold fordeler seg i lignende typer, og den engstelige strategien er lett å kjenne igjen der: å oppdage tegn på avstand tidlig og reagere kraftig. Her trengs et forbehold som endrer konklusjonen: Koblingen mellom typen i barndommen og voksenlivet er ikke en rett linje. Stabiliteten er lav, og personlighet og senere nære relasjoner forskyver den merkbart. Det er en innlært vane for å forutsi, ikke en dom.