Hvor mange hekser ble egentlig henrettet

Grunnlaget er rettsdokumenter: protokoller, dommer og regninger for henrettelser. Der arkivene er bevart i sin helhet, kjenner man tallet nøyaktig; for andre regioner anslår historikerne tallet ut fra den bevarte andelen og bruker samme forholdstall.

Kurven viser hovedpoenget: Rettssakene foregikk ikke gjennom hele middelalderen, men samlet seg i en kort periode rundt overgangen mellom 1500- og 1600-tallet, allerede i tidlig moderne tid, trykkekunstens og religionskrigenes epoke.

Dette bryter med det vanlige bildet. Toppen kom ikke i den mørke middelalderen, men under den vitenskapelige revolusjonen, og anklagene ble ofte behandlet i vanlige verdslige domstoler, ikke bare i kirkelige.

Det tredje punktet forklarer avviket. Så lenge ingen telte ut fra dokumenter, bygget alle tall på gjenfortellinger. Da forskere begynte å gå gjennom protokollene region for region, samlet anslagene seg rundt flere titalls tusen.

Geografien er også viktig. Rettssakene var svært ujevnt fordelt: I noen områder dreier det seg om tusenvis, mens det i naboområder bare er snakk om noen få. Forskjellen forklares av hvordan domstolene var organisert, ikke av forskjeller i tro.

Det er også verdt å se på hvem som ble anklaget. Flertallet var kvinner, men andelen menn nådde halvparten i noen regioner og oversteg den enkelte steder - det vanlige bildet stemmer ikke overalt.

Det er nyttig å forstå hvorfor oppblåste tall er så seiglivede. De høres mer imponerende ut og fungerer bedre som argument i anklager mot kirken, vitenskapen eller staten. Et nøyaktig tall på flere titalls tusen er skremmende i seg selv, men gir ikke samme effekt.

Det er også verdt å huske på datakvaliteten. Noen arkiver er gått tapt, så anslagene for disse regionene er omtrentlige. Historikere diskuterer spennvidden, men ikke størrelsesordenen: Uenigheten gjelder noen få ganger, ikke hundrevis av ganger.