Hvordan ulike folk forestilte seg livet etter døden

Hos egypterne kom den døde til Iaru-markene - evige sivmarker med rike avlinger. Der måtte man fortsatt arbeide: I graven la de ushabti - arbeidsfigurer som svarte i eierens sted ved innhøstingen. Et folk som levde av Nilens oversvømmelser, så for seg evigheten som en ypperlig åker.

Hos sumererne og babylonerne var det motsatt. Deres etterliv var «landet uten tilbakevending», støvets hus: De døde satt i mørket, kledd i fjær som fugler, og spiste leire. Alle var like, både kongen og vannbæreren. Verken belønning eller straff - bare tørt, støvete land, som landet rundt dem.

Den norrøne Valhall er en krigerflokk: kamp hver dag, fest om kvelden, og sårene gror til morgen. Det greske Hades er derimot en asfodeleng, der svake, nesten minneløse skygger vandrer. Grekerne syntes etterlivet deres var så dystert at en av heltene deres sa det best.

I støvets hus spør ingen hvordan du levde. I Egypt spør de: Ved dommen legges hjertet på den ene vektskålen og fjæren til gudinnen Ma'at på den andre. I Kina er etterlivet organisert som et embetsverk: dommere, registre, frister - det jordiske imperiet med embetsmenn, gjenskapt der nede. Også timeplanen er byråkratisk: De første dommene holdes hver 7. dag, og de pårørende minnes den døde på disse datoene.

Hos aztekerne var det ikke moralen, men måten du døde på, som avgjorde: De som falt i kamp, og de som døde i barsel, dro til solen, mens de som druknet, dro til regnguden. De andre fikk en lang vei til Miktlan - i beskrivelsene er det en hinderløype.

Forskjellen mellom «blir dømt» og «blir ikke dømt» er ikke tilfeldig: Utførlig gjengjeldelse etter døden er vanligere i store samfunn, der tusenvis av fremmede lever side om side og naboenes oppsyn ikke strekker til. Hva som kom først - store samfunn eller guder som overvåker moralen - er ikke avklart: En stor analyse av historiske databaser hevdet at slike guder først oppsto etter at samfunnet ble mer komplekst, men artikkelen ble trukket tilbake etter kritikk.