Hvilke forbrytelser ble tiet om i flere tiår

Masseødeleggelse av mennesker på grunn av folketilhørighet ble først omtalt som en egen forbrytelse etter 1944: Juristen Raphael Lemkin satte sammen ordet «genocid» av greske og latinske røtter, slik at det som skjedde, skulle få et navn. Før det sto slike hendelser i dokumentene som «uroligheter» eller «forflytning». Uten en kategori er det ingenting å sammenligne saken med: Etterforskeren har ingen sak å åpne, og historikeren har ingenting å lete etter i arkivlisten.

Det samme skjedde innad i land, helt uten krig. I tiår ble vold i hjemmet registrert som en «skandale», ikke som et angrep; i flere land slo loven uttrykkelig fast at voldtekt ikke kunne finne sted i ekteskapet, og denne bestemmelsen ble stort sett fjernet i 1970- til 1990-årene. Det handlet ikke om at ingen visste - naboene og den lokale politibetjenten visste. Det fantes ingen rubrikk som det kunne føres inn i.

Den andre låsen er arkivet. Et avisutklipp blir klippet ut, en side forsvinner fra et innbundet hefte, en mappe havner i en lukket samling. Etter Tulsa-massakren i 1921, da hele det svarte Greenwood-området brant ned, var historien nesten fraværende fra skolebøkene i Oklahoma i 80 år, og noe av avismaterialet fra den tiden forsvant fra arkivheftene. En omfattende rapport fra delstatskommisjonen kom først i 2001.

Ingen av disse sakene kom frem av seg selv. I Tulsa gikk lokalhistorikere og journalister fra neste generasjon inn i arkivene. Når det gjelder Katyn - henrettelsen av polske offiserer i 1940 - ble Nazi-Tyskland holdt ansvarlig i et halvt århundre, helt til regimet skiftet, og dermed også det som var tillatt å trykke. I Tuskegee lot man hundrevis av syke menn være uten behandling i årevis for å kunne observere dem; studien ble stanset, ikke av leger, men av Peter Buxtun, en ansatt i folkehelsetjenesten: Han skrev til overordnede i flere år uten å komme noen vei, og ga materialet videre til journalister. Saken ble trykt sommeren 1972 - programmet ble avsluttet innen utgangen av samme år.

Etterpå er rekkefølgen nesten alltid den samme: først «det skjedde aldri», så «det skjedde, men ikke slik», deretter «det skjedde, men for lenge siden», og først da kommer en kommisjon, en rapport og en linje i en lærebok. Hvert trinn tar år, og mange saker blir sittende fast på midten.

Derfor er «glemt forbrytelse» et unøyaktig uttrykk. Det som blir glemt, er ikke hendelsen, men måten å snakke om den på: En rubrikk i rapporteringen forsvinner, en generasjon vitner går bort, og det hjemlige uttrykket blir igjen: «Her spør vi ikke om sånt.» Selve hendelsen blir liggende der den er og venter på at noen skal åpne mappen igjen.