Hvorfor sølv gleder mindre enn bronse

Under OL i Barcelona i 1992 samlet psykologer inn opptak fra medaljeseremoniene og viste dem til folk som ikke visste hvordan det hadde gått. De ba dem vurdere medaljevinnernes ansikter på en skala fra lidelse til begeistring. Bronsevinnerne så merkbart lykkeligere ut enn sølvvinnerne, selv om de objektivt hadde prestert dårligere.

Det handler ikke om utøvernes personlighet eller utmattelse. Det handler om hvilken usynlig versjon av hendelsene som står ved siden av den virkelige.

Denne typen sammenligning kalles kontrafaktisk tenkning: Ved siden av ethvert utfall konstruerer hodet ditt et nærliggende utfall som nesten skjedde. Det er dette som bestemmer humøret ditt, ikke selve resultatet.

Det forklarer noen merkelige ting i hverdagen. Det er mer ergerlig å komme ett minutt for sent til toget enn en halvtime for sent, selv om utfallet er det samme. Det føles bra å vinne en liten lotterigevinst helt til du får vite at du manglet ett tall på å vinne den store. Og en forfremmelse gleder mindre hvis kollegaen din fikk litt mer.

Du kan ikke slå av denne sammenligningen helt: Den hjelper deg å lære av feil og planlegge. Uten den ville spørsmålet «Hva om jeg hadde gjort ting annerledes?» ikke eksistert, og heller ikke lærdommen for fremtiden.

Men mekanismen har en skjevhet. Hodet ditt konstruerer ikke en nærliggende variant tilfeldig: Det velger den som var nærmest. Derfor gjør det mest vondt å tape med knappest mulig margin, og de tyngste angerfølelsene handler ikke om det som var umulig, men om det som nesten gikk.

Det er enklest å legge merke til dette når reaksjonen din virker ute av proporsjon. Hvis et lite nederlag rammer hardere enn et stort, står det en spesielt nær innbilt variant ved siden av, og det er den som gjorde deg opprørt.