Hvorfor utsetter vi ting

Filen er åpen, men du oppdaterer feeden for tredje gang. Det kan føles som om du mangler viljestyrke. Men i de første sekundene med oppgaven kommer et stikk: kjedsomhet, uklarhet eller frykt for at det skal gå dårlig. Og den raskeste løsningen slår inn: gjør noe som får deg til å føle deg bedre med én gang.

Lettelsen kommer umiddelbart, og hjernen husker koblingen «utsatte → lettet». Belønningen er ikke serien, men ubehaget som forsvant. Derfor får du sterkest lyst til å utsette oppgaver der du ikke vet hvordan du skal begynne, og der du senere blir vurdert.

Resten utsetter ting av og til, og det handler heller ikke om karakter. Den samme personen kan lett fullføre ti oppgaver på én dag og gå helt i stå på den ellevte. Forskjellen ligger ikke i viljestyrken, men i hvilken følelse som er knyttet til den konkrete oppgaven.

I 2001 gjorde gruppen til Diane Tice deltakerne i dårlig humør og ga dem deretter tid til å forberede seg til en test. Det lå spill og blader i nærheten. De som var opprørte, utsatte merkbart oftere enn de rolige, som forventet.

Så blir det interessant. Noen fikk beskjed om at lukten av et stearinlys i rommet «fryser» humøret: Uansett hva du gjør, vil du ikke føle deg bedre. I denne gruppen forsvant forskjellen, og de opprørte forberedte seg like godt som de andre. Så snart utsettelsen ikke lenger lover lettelse, mister den poenget.

En tidsfrist får deg faktisk til å jobbe raskere: Når fristen nærmer seg, har du ikke lenger noe valg, og arbeidet blir endelig gjort. Men resultatet blir ikke bedre av den grunn. Studenter som utsatte, hadde mer stress da innleveringsfristen kom, og fikk svakere karakterer. Fellen er at regningen ikke kommer med en gang. Du får ro nå, mens hastverket og den søvnløse natten kommer senere, og da ser de ikke lenger ut som en konsekvens av den morgenen du bestemte deg for «jeg begynner etter lunsj».

Bryt en hvilken som helst ukesfrist ned dag for dag, så ser du den samme handelen.

Her ligger det et praktisk grep. Det er nytteløst å overtale deg selv til å «ta deg sammen»: Du diskuterer med en følelse, ikke med timeplanen.

Det som fungerer, er å redusere selve stikket. Ikke «skriv rapporten», men «åpne dokumentet og skriv overskriften». Det er nesten ingenting å føle rundt et så lite steg, og dermed ingenting å flykte fra.