Hvordan en andinsk knoll kom til europeiske åkre
I Andesfjellene hadde man dyrket poteter i tusenvis av år, i hundrevis av lokale sorter. Spanjolene tok dem med til Europa i andre halvdel av 1500-tallet, men ikke som mat: De første plantene havnet i klosterhager og botaniske hager, der de ble sett på som kuriositeter med vakre blomster.
Så stoppet det opp. Poteten er en søtvierplante, i slekt med belladonna; de grønne bærene er uspiselige, mens den spiselige delen vokser under jorda. Men det fantes en enklere forklaring: De første europeiske potetåkrene ga nesten ingen avling.
Knollene dannes når dagene begynner å bli kortere. I Andesfjellene er daglengden omtrent den samme året rundt, så signalet kommer på riktig tidspunkt. I Nord-Europa varer dagslyset mye lenger om sommeren, og planten lagde bladverk i stedet for knoller og utsatte avlingen til oktoberfrosten. Det tok flere tiår å velge ut planter som dannet knoller under lange dager; senere hjalp sorter fra Sør-Chile, der sommerdagene ligner mer på de europeiske.
Hvorfor konger fremmet poteten
Knoller har to egenskaper som er viktige i krig: De ligger under jorda, så de kan ikke brennes sammen med åkeren eller trampes ned av kavaleriet. Og fra samme areal gir de mer mat enn korn. Derfor ble poteten presset fram ovenfra, gjennom påbud.
Den prøyssiske kongen beordret folk til å sette poteter på midten av 1700-tallet, med straff som trussel. I Frankrike tok apotekeren Antoine Parmentier opp saken etter å ha blitt kjent med poteten som krigsfange; historien om en åker som ble bevoktet om dagen, men forlatt uten vakter om natta, blir ofte fortalt, men det finnes få belegg for den. I Russland ble instruksjoner om å dyrke «jordepler» sendt ut til provinsene i 1765, og på 1840-tallet skylte potetopprør gjennom statlige landsbyer.
Omtrent en fjerdedel av befolkningsveksten i den gamle verden fra 1700-1900 - potetens anslåtte bidrag
Billige kalorier endrer befolkningsutviklingen. Denne fjerdedelen er et økonomisk modellberegnet anslag, ikke en måling, men størrelsesordenen er tydelig: Mat som gir pålitelig avling på mager jord, hever grensen for hvor mange mennesker en landsby kan brødfø.
Baksiden: én sort for alle
Bare en liten del av det andinske mangfoldet nådde Europa, og i århundrer ble åkrene plantet med nesten identiske planter. Ingen gikk lenger enn Irland: For de fattigste leilendingene var poteten ikke tilbehør, men grunnlaget for kostholdet.
De fattigste irske leilendingenes kosthold før 1845: poteter hver dag i uka
I 1845 kom tørråte til Europa - en sykdom som gjør knollene svarte rett i jorda. Der poteten bare var én av flere retter, betydde det et dårlig år. I Irland, der den var selve maten, begynte hungersnøden: rundt en million mennesker døde, og omtrent én million til dro utenlands. Det var ikke poteten som ødela alt, men satsingen på én vekst og nesten én sort.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Historie → Mathistorier»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Økonomisk anslag over potetens bidrag til befolkningsveksten i den gamle verden (2011), forskning på potetens fotoperiodisme og historieskriving om den irske hungersnøden i 1845-1849