Hvorfor hungersnød ikke skyldtes tørke

I Irland i 1845-1849 ble potetavlingen utslettet av potettørråte. Poteter var nesten den eneste maten de fattige leilendingene hadde. Men korn og husdyr ble fortsatt eksportert fra landet for salg. Historikere diskuterer om det som ble eksportert, ville ha vært nok til å mette alle, men poenget er talende: Maten ble fraktet forbi mennesker som ikke hadde penger til å betale for den.

I Bengal døde det i 1943, etter ulike beregninger, mellom 2 og 3 millioner mennesker. Avlingen var dårligere enn vanlig: Året før hadde en syklon feid langs kysten, og risen ble rammet av sykdom. Men ikke så hardt at det kunne forklare så mange dødsfall. Økonomen Amartya Sen viste at provinsen hadde omtrent like mye ris som i normale år. Det som endret seg, var noe annet: krigsinflasjon, hamstring og priser som mangedoblet seg. Dagsarbeidere og håndverkere fikk ikke lenger råd til maten som lå på markedet.

Mønsteret gjentar seg fra tilfelle til tilfelle. Avlingen faller ikke til null, men med en del, og rykter om mangel driver prisene opp raskere enn maten forsvinner. Deretter er det ikke lenger mengden korn som avgjør, men hvor raskt inntektene sakker akterut for prisene.

Botswana gjennomlevde alvorlige tørkeperioder på 1980-tallet uten massesult: Myndighetene satte i gang offentlige arbeider og matutdeling, slik at folk hadde midler til å kjøpe mat. I de samme årene rammet hungersnød Sudan og Etiopia, der hjelpen kom sent. Sen formulerte det skarpt: Der det finnes valg og fri presse, har massesult aldri forekommet. En regjering det skrives om, blir tvunget til å reagere.

Denne formelen har kritikere: De diskuterer både hva som skal regnes som et demokrati, og om det alltid fantes nok mat. I noen hungersnøder ble matforsyningene faktisk merkbart mindre. Men det overordnede mønsteret holder: Tørke kommer stadig tilbake, og den blir til hungersnød der ingen er nødt til å legge merke til den.