Er ensomhet smittsom?

En flerårig studie av innbyggere i én by gjorde det mulig å kartlegge forbindelsene deres: hvem som var venner med hvem, og hvem som var naboer. Det viste seg at ensomhet forekom i klynger, i stedet for å være tilfeldig spredt.

Sammenhengen kunne ses ikke bare hos direkte venner, men også ett eller to ledd lenger ute i nettverket. Ensomme mennesker endte også over tid opp i utkanten av nettverket, med færre forbindelser.

Det som overføres her, er ikke følelsen, men atferden. En ensom person er mer forsiktig, svarer kortere og inviterer sjeldnere - så den andre får mindre varme enn vanlig og etter en stund selv begynner å føle seg ensom.

Den viktigste innvendingen er metodisk: Like mennesker blir oftere venner med hverandre, mens felles omstendigheter - flytting, arbeid og nabolag - påvirker alle samtidig. Begge forklaringene gir det samme mønsteret som overføring.

Det er viktig å ikke blande sammen ensomhet og det å være alene. Det handler om en subjektiv mangel på nærhet: Du kan kjenne på den i et rom fullt av mennesker og ikke kjenne på den når du bor alene. I studier måler man denne følelsen, ikke antallet kontakter.

Den forsiktige formuleringen er: Ensomhet konsentrerer seg i nettverk, og noe av denne konsentrasjonen henger sannsynligvis sammen med at mennesker påvirker hverandre. Hvor stor denne delen er, er ukjent.

Det samme forskningsmaterialet viste også noe praktisk viktig: Ensomhet holdt seg sterkere mellom mennesker som hadde hyppig og nær kontakt, enn mellom tilfeldige bekjente. Det handler altså om den nære kretsen din, ikke kontaktlisten din.

Den praktiske konklusjonen påvirkes ikke av uenigheten og fungerer begge veier. Det koster lite å følge opp jevnlig når noen trekker seg unna, og i utkanten av et nettverk er det nettopp dette som holder kontakten ved like.