Hvorfor folk liker deg bedre enn du tror

Når du vurderer deg selv, tar du utgangspunkt i den indre strømmen av tanker: en pinlig pause, en dum vits, noe du glemte å spørre om. Den andre så ikke noe av dette. Den andre så en person som smilte og holdt samtalen i gang, og det er dette som blir vurdert.

I tillegg fungerer oppmerksomheten selektivt. Fra en samtale på 30 minutter husker du ikke helhetsinntrykket, men noen få mislykkede øyeblikk. De skiller seg ut fordi de traff deg. Det er disse øyeblikkene som former helhetsinntrykket, selv om de utgjør en bitteliten del av samtalen.

Dette er blitt undersøkt direkte: Fremmede personer ble satt sammen for å snakke, og etterpå ble hver enkelt spurt om hvor godt de likte den andre, og hvor godt de trodde den andre likte dem. Hos nesten alle var den andre vurderingen lavere enn den første.

Det er nesten ingen tilbakemeldinger. Ingen sier høyt at de hadde det hyggelig, og høflighet ser lik ut enten personen er interessert eller ikke. Du har ingen måte å sjekke antakelsen din på, så den blir værende i hodet ditt, ukorrigert.

Forskerne la også merke til noe interessant: Forskjellen varte i flere måneder hos personer som fortsatte å ha kontakt. Dette er altså ikke en engangsbekymring etter det første møtet, men en vedvarende feilvurdering som blir værende.

Det får også praktiske konsekvenser. En person som er sikker på at den andre ikke likte henne, skriver sjeldnere først og foreslår sjeldnere å møtes igjen. Relasjoner utvikler seg ikke fordi inntrykket var dårlig, men fordi personen har en feilaktig antakelse om inntrykket.