Hva er planleggingsfeilen

Vanligvis forklares feilen med manglende erfaring, men her er det noe annet. I forsøk ble folk bedt om å anslå hvor lang tid deres eget arbeid ville ta, og deretter hvor lang tid nøyaktig det samme arbeidet ville ta for en annen. Deres eget anslag var merkbart mer optimistisk, selv om de visste like mye om oppgaven.

Forskjellen skyldes perspektivet. Når folk tenker på sitt eget arbeid, ser de det innenfra: De ser for seg en rekke trinn, som alle virker raske. Når de tenker på andres arbeid, ser de det utenfra og husker hvordan slike oppgaver vanligvis ender.

Innenfraperspektivet tegner nesten alltid et problemfritt scenario. Det tar ikke høyde for kollegaen som blir syk, godkjenningen som blir glemt, filen som slutter å virke, eller de tre småtingene som dukker opp den siste dagen. Hver av småtingene er uforutsigbar alene, men samlet er de helt forutsigbare.

Et nyttig grep er ikke å forbedre prognosen, men å skifte perspektiv. I stedet for å spørre «Hvor lang tid trenger jeg?», kan du spørre: «Hvor lang tid pleier slike oppgaver å ta for slike mennesker?» Det andre spørsmålet gir nesten alltid et mer presist svar.

Dette grepet har en ubehagelig egenskap: Det gir ubehagelige svar. Perspektivet utenfra gir vanligvis et lengre tidsanslag enn det du har lyst til å oppgi, og derfor er det lett å avvise det med å forklare at «vårt tilfelle er annerledes». Det er som regel her grepet bryter sammen.

Det fungerer også på hverdagslige oppgaver. Oppussing, flytting, en avhandling, rydding i papirer - i alle disse tilfellene hjelper det å huske ikke din egen plan, men hvordan det gikk for folk du kjenner. Jo større oppgaven er, desto større er avstanden mellom planen og virkeligheten.