Slik virker flertallseffekten

I 1951 satte psykologen Solomon Asch en student i et rom med sju andre deltakere. Alle fikk se et kort med én linje og et kort med tre linjer med ulik lengde og ble bedt om å si høyt hvilken av de tre som var like lang som den første. Oppgaven var så enkel at man løste den nesten uten feil alene.

De sju andre var medhjelpere. I de første rundene svarte de riktig, men så begynte de i kor å velge en åpenbart feil linje. Den egentlige deltakeren svarte nest sist og hørte flere like, selvsikre stemmer før seg, i strid med det han så med egne øyne.

I omtrent 37% av tilfellene gjentok deltakeren de andres feil. Når svaret ble skrevet på papir uten å høre andres stemmer, var feilraten under 1%. De så riktig, men svarte annerledes. Omtrent tre fjerdedeler av deltakerne ga etter minst én gang.

Det finnes to grunner, og de virker ulikt. Den første handler om informasjon: Hvis sju ser én ting og du ser noe annet, er den rimeligste antakelsen at det er du som tar feil. For hjernen er flertallet ikke en mening, men en lettvint kilde til data om hvordan verden fungerer. Med samme logikk velger du den lengste køen og kafeen der det sitter folk.

Den andre er normativ: Du vil ikke være den som er uenig med alle. Slike tilpasninger er man som regel bevisst på - man ser den riktige linjen, men oppgir en annens for ikke å skille seg ut. Det er vanskelig å skille de to mekanismene i et forsøk, og debatten om hvorvidt selve oppfatningen endres, eller bare det som sies høyt, er ikke helt avgjort.

Asch varierte gruppestørrelsen. Én medhjelper alene betyr nesten ingenting, to har allerede en merkbar effekt, og tre gir nesten full effekt. Deretter når kurven et tak: 15 personer legger ikke mer press enn tre.

Men det finnes én ting som bryter mønsteret. Hvis bare én i gruppen oppga den riktige linjen, falt presset til rundt en firedel - selv når de andre fortsatte å ta feil. En alliert trenger ikke være en autoritet og trenger ikke engang ha rett. Det holder at enigheten ikke lenger er enstemmig.

Forsøket er gjentatt mange ganger i ulike land. Effekten holder seg, men ikke som en konstant: Det er færre som gir etter der selvstendighet verdsettes, og færre i senere tiår enn på 1950-tallet. Størrelsen varierer, men retningen er den samme.