Hvordan astronauter velges ut

Kravene til søknaden er kjedelige og strenge. Hos NASA betyr det relevant utdanning - ingeniørfag, naturvitenskap, matematikk eller medisin - pluss flere års arbeid innen fagfeltet eller omfattende flytid som fartøysjef på jetfly. Deretter kommer kroppsmålene: I Sojuz lages setetilpasningen til en bestemt kropp, og romdrakten tilpasses målene dine. Derfor oppga åpne russiske utlysninger klare rammer: høyde på omtrent 150 til 190 centimeter, vekt på 50 til 90 kilogram.

Det kommer langt flere søknader enn det er plasser. I utvelgelsen i 2017 gjennomgikk NASA rekordhøye 18 300 søknader og tok opp tolv personer. Første runde handler om lesing: Søknadene gjennomgås av ekte mennesker, også aktive astronauter, og de fleste sorteres bort før noen i det hele tatt ser deg i øynene.

Deretter smalner trakten raskt inn. De som kommer gjennom papirene, inviteres til flere dager med tester og legeundersøkelser, så til intervju, og deretter enda en gang - som finalister, når det er rundt femti igjen.

Selv et opptaksvedtak gjør deg ikke til astronaut. Først kommer rundt to år med grunnopplæring: romfartøyets systemer, arbeid i romdrakt under vann og språket til partnerne på romstasjonen. Først etter det får du statusen og plass i køen for en flygning, som også kan strekke seg over mange år.

Den psykologiske delen handlet lenge om å sile ut: De lette ikke etter sterke sider, men etter røde flagg - hissighet, manglende evne til å sove i støy og til å leve etter andres timeplan. Da flygningene ble lengre, kom et nytt spørsmål: ikke «har personen problemer?», men «kan man bo med personen i et halvt år?». På stasjonen kan du ikke smelle igjen døren og dra hjem, og en konflikt som ville ha blåst over i løpet av en kveld på jorden, kan gå i ring der i ukevis.

Derfor består intervjuet nesten bare av spørsmål om fortiden din, ikke drømmene dine. Du blir bedt om å huske en konkret fiasko og fortelle hva du gjorde videre. De lytter ikke så mye til fakta som til formuleringene dine: om du sier «vi» der det egentlig var «jeg», og hvor mange timer det gikk før du fortalte om problemet til dem det angikk.

Det finnes ingen én formel: Romorganisasjonene endrer kriteriene etter oppgavene sine, og noen medisinske begrensninger har blitt mildere over tid - syn som kan korrigeres, for eksempel, har lenge ikke vært grunn til automatisk avslag. Prinsippet med trakten er uendret: På hvert trinn leter de etter en grunn til å si «nei», og én er nok.