Hvorfor Pluto ikke lenger er en planet

Tidlig på 2000-tallet ble det oppdaget mange islegemer utenfor Neptuns bane. Først kom de mindre, så de større, og til slutt et som hadde større masse enn Pluto. Det ble klart: Enten var det også en planet, eller så måtte man presisere hva som egentlig skulle regnes som en planet.

Det handlet ikke bare om størrelse. Pluto er mindre enn månen vår, men den viktigste forskjellen er noe annet: Den beveger seg ikke alene. Banen går gjennom et helt belte av himmellegemer, og Pluto er bare det mest kjente av dem, ikke det dominerende legemet i området.

Pluto oppfyller de to første betingelsene. Den oppfyller ikke den tredje: Tusenvis av objekter med lignende opprinnelse beveger seg i nærheten. For slike himmellegemer opprettet man en egen kategori, og Pluto ble dens mest kjente representant.

Det tredje punktet ble kritisert da og blir fortsatt kritisert. Formuleringen er ikke presis: Strengt tatt har ingen planet ryddet banen sin fullstendig, siden alle planeter har måner og objekter i samme bane. Det handler om grad, ikke om fullstendig tomhet.

Uten en regel måtte listen over planeter blitt lengre hver gang man fant et nytt stort himmellegeme utenfor Neptun. Og det finnes trolig fortsatt ganske mange der. Definisjonen løste ikke spørsmålet om Pluto, men spørsmålet om hva man skulle gjøre med et helt belte.

Historien er nyttig også av en annen grunn: Noe lignende hadde skjedd før. På 1800-tallet ble flere himmellegemer mellom Mars og Jupiter først også kalt planeter, men etter nye oppdagelser ble de plassert i en egen gruppe. Listen over planeter hadde allerede blitt kortere.