Hva skjedde med barna fra marshmallowtesten

Et barn ble satt ved et bord, og en godbit ble lagt foran det. Barnet fikk beskjed om at det kunne spise den nå, eller vente til den voksne kom tilbake og da få to. Den voksne gikk ut i omtrent et kvarter. Barna taklet det så godt de kunne: De snudde seg bort, sang og holdt hendene foran øynene.

Mange år senere tok forskerne kontakt med noen av deltakerne og fant ut at de som hadde holdt ut lengst, i gjennomsnitt gjorde det bedre på skolen og sjeldnere møtte på vanskeligheter. Dermed oppsto konklusjonen som spredte seg gjennom bøker: Evnen til å vente avgjør skjebnen din.

Problemet med den opprinnelige studien lå ikke i metoden, men i gruppens størrelse og sammensetning. Barna kom hovedsakelig fra universitetsansattes familier, altså fra et svært likt og ressurssterkt miljø, og det var få av dem. Med et slikt datagrunnlag er det lett å forveksle et tilfeldig sammenfall med et mønster.

I den nye studien rekrutterte forskerne ti ganger så mange deltakere fra ulike samfunnslag. Det ble funnet en sammenheng mellom det å vente som 4-åring og senere suksess, men den var omtrent halvparten så sterk. Viktigst av alt var at den nesten forsvant når man tok hensyn til morens utdanning og familiens inntekt.

Det kom også en annen forklaring på selve atferden. I et forsøk der en voksen først hadde lurt barnet én gang, ventet barna merkbart kortere. Med andre ord måler venting ikke bare selvkontroll, men også erfaring: om det er verdt å tro at det som blir lovet, faktisk kommer.

For et barn som fikk mat på uforutsigbare tidspunkter, er det en fornuftig strategi å spise den med en gang, ikke et tegn på svakhet. Det betyr at testen delvis målte familiens livsvilkår, og at de samme vilkårene senere påvirket barnets skjebne. Sammenhengen finnes, men årsaken ligger ikke der man lette etter den.