Hvorfor vi angrer på valgene våre

Når beslutningen er tatt, sitter du igjen med ett resultat - med alle ulempene: en jobb med lang reisevei, en leilighet med tynne vegger, en kveld som ble kjedelig. Alternativet du ikke valgte, forblir en skisse. I skissen finnes ingen køer, ingen naboer gjennom veggen, ingen pinlig pause ved bordet. Du sammenligner en detaljert virkelighet med en skisse der alt det kjedelige er strøket ut.

Denne vanen har et navn - kontrafaktisk tenkning: Vi spiller mentalt om igjen det som skjedde. «Hvis jeg bare hadde dratt ti minutter tidligere», «hvis jeg bare hadde sagt ja». I seg selv er den nyttig, for slik trekker vi ut en lærdom til neste gang. Anger er en bivirkning av dette arbeidet, ikke en feil.

Hvor sterkt det kjennes, avhenger av hvor nært det andre utfallet var. På opptak fra konkurranser ser sølvmedaljevinnere ofte mer skuffet ut enn bronsemedaljevinnere: Den som tar sølv, kan lett se for seg gull, mens den som tar bronse, kan se for seg å stå helt uten medalje. Slik analyserte psykologene Victoria Medvec og Thomas Gilovich, sammen med kolleger, opptak fra sommer-OL i 1992.

Jo flere alternativer du vurderte, desto mer materiale har du til «hva om»: Hvert forkastet alternativ blir værende i minnet som en kandidat. Herfra kommer den populære tanken om at mange valgmuligheter gjør oss mer ulykkelige. Her er det verdt å bremse litt: Da forskningen på dette ble slått sammen, var gjennomsnittseffekten nær null - i noen studier var den tydelig, i andre forsvant den. Bevisene er altså svake: Dette er ikke en lov, men en effekt som kommer og går avhengig av forholdene.

Et annet mønster er tydeligere - over tid. De første dagene svir det du gjorde mest: Du sa for mye, sa ja uten å tenke deg om, dro tidlig. Men over år angrer folk oftere på det de ikke gjorde - at de ikke flyttet, ikke skrev brevet, ikke tok den avklarende samtalen. Handlinger har konsekvenser du kan se på og legge bak deg. Når du lar være å handle, gjenstår bare et åpent spørsmål, og du har ingenting å lukke det med.

Den tredje faktoren er omvendbarhet. Så lenge du kan omgjøre en beslutning, fortsetter sammenligningen; når døren er lukket, begynner hjernen å forklare hvorfor alt gikk bra. Dataene her er ikke helt entydige, men følelsen er kjent: En endeløs «prøveperiode» tærer mer enn et endelig «ja».