Hvorfor man sov to ganger om natten i middelalderen

Historikeren Roger Ekirch samlet over fem hundre omtaler av «første» og «andre søvn» i dagbøker, rettsprotokoller, medisinske avhandlinger og dikt. Forfatterne forklarer ingenting: Slik skriver man om noe alle forstår. Et vitne presiserer at hun hørte en lyd «etter første søvn», og det var nok til å forstå hvilket tidspunkt hun mente.

Tiden mellom søvnperiodene var ikke tom. Man ba, la ved på ilden, reparerte klær, snakket i mørket og gikk over gårdsplassen for å besøke naboer. Franskmennene hadde til og med et eget ord for denne tilstanden: dorveille, «søvn-våkenhet».

Det handlet ikke om vane, men om hvor lenge mørket varte. Om vinteren varte natten i fjorten timer eller mer, og vi mennesker klarer ikke å sove så lenge i ett strekk. Søvnen bredte seg utover natten og ble avbrutt på midten.

Tidlig på nittitallet lot Thomas Wehr ved National Institute of Mental Health mennesker få tilbake en lang natt. I en måned tilbrakte deltakerne fjorten timer i fullstendig mørke, uten lamper, skjermer eller klokker.

Etter noen uker ble søvnen deres delt i to. Man sovnet, sov i omtrent fire timer, våknet, lå rolig i en time eller to i en halvvåken tilstand og sovnet så igjen. Det var ingen uro i dette: Hormonnivåene i disse timene lignet mer på dyp hvile enn på våkenhet.

Mekanismen er enkel. Melatonin produseres så lenge det er mørkt. Langvarig mørke forlenger dette tidsrommet, så søvnen trenger ikke å få plass i én sammenhengende periode. Elektrisk lys gjorde det motsatte: Det er bare rundt åtte timer mørke igjen, og søvnen samler seg i én blokk.

Det er lett å trekke en elegant konklusjon: Hvis to søvnøkter er eldre, må de være bedre, og våre åtte timer i strekk er en skade. Men de samme dataene peker også i en annen retning.